§ 9. Forbud mot gaver m.v. i tjenesten


Lovtekst

Helsepersonell må verken på egne eller andres vegne motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som er egnet til å påvirke helsepersonells tjenestlige handlinger på en utilbørlig måte.

Helsepersonell må heller ikke motta fra pasient eller bruker gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som har mer enn en ubetydelig verdi.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvilke ytelser som er omfattet av første og annet ledd.

Lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) § 9
Kilde: lovdata.no

Kommentar

Bestemmelsen forbyr helsepersonell å motta gaver mv. som kan påvirke tjenestlige handlinger. Formålet er å sikre at helsepersonell opptrer i tråd med pasientens eller brukerens interesser, og ikke handler ut fra hensynet til egen vinning eller andre utenforliggende hensyn.

Bestemmelsen omfatter alt helsepersonell og alle deler av helse- og omsorgstjenesten.

Lignende bestemmelser finnes i legemiddelforskriften § 13-7, der det heter at reklame til helsepersonell ikke må være forbundet med utdeling av gjenstander, gaver, tjenester mv. av økonomisk verdi.

Første ledd:

Første ledd forbyr helsepersonell å motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som er egnet til å påvirke deres tjenestlige handlinger på en utilbørlig måte.

Bestemmelsen gjelder uavhengig av hvem som gir ytelsen. Det kan være pasienter eller brukere, legemiddelindustrien, forsikringsselskaper eller andre som har interesser i at helsepersonellet handler på en bestemt måte, for eksempel ved avgivelse av attester, sykmeldinger og erklæringer, rekvirering av legemidler eller innkjøp av medisinsk utstyr.

Forbudet omfatter ytelser med økonomisk verdi, så vel som ytelser som ikke har et økonomisk aspekt.

For å rammes av forbudet, kreves at ytelsen "er egnet til å påvirke" helsepersonell. I dette ligger ikke et krav om at helsepersonellet faktisk har blitt påvirket, men bare at ytelsen har en slik karakter at den innebærer en mulighet for påvirkning. Helsepersonellets subjektive vurdering av om ytelsen påvirker dem er altså ikke avgjørende

Videre er det "tjenestlige handlinger" som må påvirkes. Om ytelsen mottas i eller utenfor tjeneste er i prinsippet uten betydning, men det er i første rekke ytelser som gis til helsepersonell i kraft av at de er helsepersonell og som kan påvirke deres handlinger som helsepersonell, som rammes.

Ikke enhver ytelse rammes; ytelsen må være egnet til å påvirke på en "utilbørlig måte". I dette ligger et krav om påvirkning som medfører at helsepersonell kan komme til å vektlegge utenforliggende hensyn som fører til usaklig forskjellsbehandling av pasienter eller brukere, urettmessige utstedelser av attester, erklæringer og sykemeldinger, behandling som ikke er helsefaglig begrunnet eller systematisk valg av legemidler fra en bestemt produsent/leverandør selv om det finnes likeverdige (og billigere) produkter fra andre.

Det må foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering av om en ytelse påvirkes utilbørlig. Momenter i en slik vurdering kan være helsepersonellets stilling og fullmakt, ytelsens innhold og økonomiske verdi, hensikt, sammenheng og tidspunkt for ytelsen og om det er åpenhet om den.

Hvem mottakeren av ytelsen er, vil kunne ha betydning. Enkelte helsepersonellgrupper er i større grad enn andre i slike posisjoner at deres tjenestlige handlinger vil kunne påvirkes. En ytelse fra en leverandør av legemidler eller medisinsk utstyr vil for eksempel først og fremst være egnet til å påvirke helsepersonell som er ansvarlig for innkjøp av henholdsvis legemidler og medisinsk utstyr.

Ytelsens innhold vil også være et moment i vurderingen av om den er utilbørlig. Det skal mer til for at ytelser som dyktiggjør helsepersonellet i deres yrkesutøvelse vil være omfattet. Ytelse i form av betaling av reiseutgifter mv. til internasjonale kongresser, forskningssamlinger og kurs som helsepersonell har et faglig utbytte av, vil i utgangspunktet ikke rammes, mens det motsatte gjelder samlinger der det faglige utbyttet fremstår som lavt.

Videre er ytelsens økonomiske verdi et moment i vurderingen av utilbørligheten. Mindre gaver av typen kulepenner, notatblokker osv. vil sjelden være egnet til å påvirke. Det vil imidlertid være en glidende overgang mot materiell som har økonomisk verdi for mottakeren.

Eksempelvis ble en hjelpepleier fratatt sin autorisasjon som følge av at vedkommende hadde mottatt gave i det vedkommende mente var en privat relasjon. Helsepersonellnemnda mente imidlertid at forholdet oppsto som en direkte følge av en profesjonell relasjon og fant at dette var et grovt pliktbrudd (se sak 10/65).

Dersom ytelsen er gitt for å påvirke, vil man også lettere gå ut i fra at den er egnet til å påvirke. For ansatt helsepersonell vil det også være av betydning om arbeidsgiver er informert om ytelsen og har samtykket.

Forbudet i første ledd rammer ikke bare ytelser til helsepersonell selv, men også ytelser til andre personer. Mest praktisk er ytelser som tilgodeser helsepersonells familie eller nærstående; for eksempel med feriereiser i tilknytning til kongresser og konferanser.

Bestemmelsen suppleres av etiske regler, retningslinjer eller lignende fastsatt av ulike helsepersonellorganisasjoner og foreninger for produsenter/leverandører av legemidler og medisinsk utstyr. I Avtale mellom Legemiddelindustriforeningen og Den norske lægeforening om retningslinjer for samarbeid og samhandling mellom leger, Legeforeningen og legemiddelindustrien er det gitt mer detaljerte bestemmelser for hvilke ytelser - i form av bl.a. arrangementer, reiser, gaver og reklamegjenstander - som lege kan ta imot fra legemiddelindustrien.

Andre ledd:

Andre ledd forbyr helsepersonell å motta ytelser som ikke er av ubetydelig verdi, fra pasienter eller brukere. Bestemmelsen supplerer første ledd, som altså rammer de ytelser som er egnet til å påvirke, men som ikke nødvendigvis har stor økonomisk verdi. Ytelser vil i denne sammenhengen også kunne være testamentariske disposisjoner.

I forholdet mellom helsepersonell og pasient eller bruker bør det som utgangspunkt ikke gis gaver. Formålet med bestemmelsen er å beskytte pasienten eller brukeren mot utnyttelse, men den skal likevel ikke å hindre vedkommende i å gi en mindre påskjønnelse som takk 
for god pleie og behandling. Regelen gjør det også lettere for helsepersonell å avvise gavetilbud som kan utsette dem for utilbørlig påvirkning eller for mistanke om utnyttelse av avhengighetsforhold.

Forbudet knytter seg til ytelser fra pasienter og brukere til helsepersonell, og bestemmelsen gjelder derfor ytelser mottatt på bakgrunn av virksomheten som helsepersonell. Bestemmelsen gjelder også etter at en pasient-/brukerrelasjon er avsluttet. Se sak 10/65 fra Statens helsepersonellnemd. Det kan i noen tilfeller være et skjønnsspørsmål hvorvidt det foreligger en pasient-/brukerrelasjon. Eksempel kan være dersom det har gått lang tid siden relasjonen ble avsluttet, eller der relasjonen mellom pasient eller bruker og helsepersonell har utviklet seg til et vennskapsforhold eller der det var et vennskapsforhold før pasient-/brukerrelasjonen oppsto. I slike tilfeller må det bero på en konkret vurdering om ytelsen er motivert av vennskapsforhold eller pasient-/brukerrelasjonen. I slike tilfeller kan det imidlertid være at ytelsen kommer i konflikt med forbudet mot utilbørlig påvirkning etter § 9 første ledd.

Forbudet omfatter ytelser som har "mer enn en ubetydelig verdi". Hva som er ubetydelig vil være preget av et visst skjønn, der blant annet pasientens eller brukerens helsetilstand og økonomi, så vel som anledningen for ytelsen, må vektlegges. Se merknad til forskrift 29.august 2005 nr 941 hvor grensen for hva som er å regne som ubetydelig verdi er omtalt. Helsepersonell bør særlig utvise aktsomhet dersom de tilbys ytelser fra pasienter eller brukere som er mentalt svekket, for eksempel på grunn av alder eller sykdom. Vanlige påskjønnelser for utført arbeid i form av blomster og konfekt vil normalt antas å være av "ubetydelig verdi".

Selv om arv ikke uttrykkelig er nevnt i lovteksten, kom Statens Helsepersonellnemnd i en avgjørelse fra 2015 (sak 15/298) til at arv også omfattes av forbudet, blant annet med henvisning til helsepersonellovens formålsbestemmelse. I saken hadde klageren mottatt arv etter en bruker som hun over flere år hadde vært brukerstyrt personlig assistent for. Arven omfattet i alle fall en bolig. Klageren ble kjent med testamentet kort tid før pasienten døde, og arven var derfor ikke egnet til å påvirke hennes tjenestlige handlinger på en utilbørlig måte. Det forhold at klageren mottok arven ble imidlertid omfattet av forbudet mot å motta «gave [ ... ] eller annen ytelse» av mer enn ubetydelig verdi.

Tredje ledd:

Med hjemmel i tredje ledd har departementet gitt forskrift 29. august 2005 nr. 941 om begrensninger i helsepersonells adgang til å motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse. Forskriften presiserer og utdyper denne lovbestemmelsen, og gir en rekke eksempler på ytelser som kan være forbudt å motta. Forståelsen av § 9 og av forskriften er utdypet i rundskriv I-13/2005.