1. Om samhandlingsforløpet

Målsetning

Målet med samhandlingsforløpet er å bidra til at barn og unge i barnevernet blir kartlagt og utredet tidlig for sine eventuelle psykiske vansker og rusmiddelproblemer slik at de sikres nødvendig helsehjelp når de har behov for det, i kombinasjon med riktig tiltak fra barnevernet. 

Forskning viser at barn og unge som mottar hjelp fra barnevernet har høyere forekomst av psykiske vansker enn barn og unge ellers i befolkningen. Barn og unge som har behov for hjelp fra barnevernstjenesten, for eksempel fordi barnet har opplevd omsorgssvikt, har også en større sårbarhet for å utvikle psykiske vansker og lidelser. En forutsetning for at barn og unge skal få nødvendig helsehjelp er at behovene fanges opp. Tjenestene bør også vurdere mulige somatiske, for å sikre ivaretakelse av somatisk helse hos disse barna.

Mange barn som får hjelp fra barnevernstjenesten har utviklet eller er i risiko for å utvikle atferdsproblemer og rusmiddelproblemer. For mange av ungdommene fører ikke bruk av rusmidler til videre problemutvikling, mens andre ungdommer utvikler rusmiddelproblemer. Barn og unge som debuterer tidlig med rus og har samtidige psykiske vansker utgjør en spesielt sårbar og utsatt gruppe.

Samhandlingsforløpet beskriver ansvar, oppgaver og samarbeid mellom den kommunale barnevernstjenesten, kommunal helse- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjenesten for barn og unge. Samhandlingsforløpet gir også råd til hvordan samarbeidet kan innrettes, slik at tjenestene sammen sikrer tidlig kartlegging og utredning av barn i barnevernet. Medvirkning og informasjon til barn og deres familier om hvordan barnevernstjenester og helsetjenestene sammen skal bidra til dette er sentralt.  

De rettslige rammene

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Helsedirektoratet har utarbeidet rundskrivet Samarbeid mellom barneverntjenester og psykiske helsetjenester til barnets beste. Rundskrivet beskriver de rettslige rammene for samarbeid mellom barnevernstjenester og psykiske helsetjenester.

Som det fremgår av rundskrivet har både barnevernstjenestene og helsetjenestene en lovbestemt plikt til å samarbeide med andre tjenester, herunder med hverandre, ut fra barnets behov. Tjenestenes plikt til å samarbeide gjelder på system- og individnivå. Plikten til å samarbeide skal utøves innenfor rammene som følger av regler om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt samt regler om samtykke.

I Nasjonal faglig retningslinje for det helsefremmende og forebyggende arbeidet i helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom fremgår det at helsestasjon, skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom skal samarbeide med den kommunale barneverntjenesten, og ved behov også med statlig barnevern. Det fremgår videre at leder av virksomheten bør sørge for å etablere rutiner og regelmessige samarbeidsmøter både på system- og individnivå som sikrer at barn og ungdommer fanges opp tidlig og får nødvendig oppfølging.

Samhandlingsforløpet beskriver hvordan tjenestene bør samarbeide på individnivå – altså samarbeid om det enkelte barn. Dette forutsetter at det er laget rutiner for samarbeid på systemnivå mellom tjenestene.

Tjenestene som er involvert i samhandlingsforløpet bør inngå samarbeidsavtaler med hverandre, for eksempel treparts-avtaler mellom den kommunale barnevernstjenesten, den kommunale helsetjeneste og psykisk helsevern for barn og unge. Avtalene kan bidra til å legge rammene for gjennomføringen av samhandlingsforløpet.

Rammene for samarbeidet kan også fremgå av kommunens styringssystem, som ledd i kommunens plikt til å overholde kravet til internkontroll, dersom samarbeidet gjelder kommunale tjenester. 

Dersom den kommunale barnevernstjenesten og helsetjenesten allerede har inngått samarbeidsavtale, bør avtalene revideres for å inkludere samhandlingsforløpet.

Da kommunene har innrettet sitt tilbud om psykisk helsearbeid til barn og ungdom på ulike måter, er det viktig å avklare hvilken tjeneste i kommunen som bør samhandle med den kommunale barneverntjenesten i samhandlingsforløpet, for å ivareta helse- og omsorgstjenestens ansvar for utredning og behandling.

Regelverket om individuell plan er eksempel på bestemmelser som, på visse vilkår, pålegger tjenestene en plikt til å samarbeide for å gi barnet et helhetlig og koordinert tjenestetilbud. Samtidig gir bestemmelsene, på visse vilkår, barnet en rett til et helhetlig og koordinert tilbud, som igjen forutsetter samarbeid. Se nærmere om individuell plan i punkt 5.1.

Tjenester involvert i samhandlingsforløpet

Samhandlingsforløpet omfatter den kommunale barnevernstjenesten og aktuelle helse- og omsorgstjenester i kommunen og spesialisthelsetjenesten.

Den kommunale barnevernstjenesten skal vurdere behov for igangsetting av samhandlingsforløpet som ledd i undersøkelsen etter barnevernloven § 4-3.  Barnevernstjenesten skal imidlertid ha fokus på barn og unges psykiske helse i alle faser av barnevernstjenestens arbeid, også etter undersøkelse og under gjennomføring av tiltak. Den kommunale barnevernstjenesten må derfor vurdere behov for iverksetting av samhandlingsforløpet fortløpende også der det ikke ble vurdert å være behov for samhandlingsforløp i løpet av undersøkelsessaken.

Som utgangspunkt vil barnevernstjenesten samhandle med den kommunale helse- og omsorgstjenesten slik at barnets behov for helsehjelp kan bli vurdert og tilbys ved behov.   
Kommunen har organisert sitt tilbud om psykisk helsearbeid og rustjenester til barn og ungdom på ulike måter. Tjenester som kan være aktuelle for samhandling med barneverntjenesten er helsestasjons- og skolehelsetjeneste, helsestasjon for ungdom, kommunal psykisk helse og rustjeneste, psykologer i kommunen, fastlege, familiesenter.

Psykisk helsevern for barn og unge (PHBU) vil delta i samhandlingsforløpet dersom de har kontakt med barnet eller ungdommen ved oppstart av en undersøkelse i barnevernstjenesten eller dersom det i løpet av undersøkelsen fremkommer at barnet har behov for spesialisthelsetjenesten.

I noen tilfeller vil barnet og/eller familien i løpet av barnevernstjenestens undersøkelse, eller som følge av vedtak om tiltak, motta tiltak som ligger til Bufetats ansvarsområde, for eksempel spesialiserte hjelpetiltak eller plassering utenfor hjemmet. Det kan da være aktuelt at Bufetat deltar i samhandlingsforløpet. 

Det kan være tilfeldig hvilke tjenester barnet først kommer i kontakt med, og ofte kobles både barnevernstjenesten og kommunal helse- og omsorgstjeneste inn samtidig. Det kan oppstå akutte situasjoner som gjør at barnevernstjenesten og helsetjenesten må handle raskt. I slike tilfeller bør tjenestene samarbeide for å avklare ansvar og oppgaver og videre samarbeid.

Samhandlingsforløpet er ikke spesielt tilpasset akutte forhold, men må anvendes så langt det er egnet for situasjonen. En akutt situasjon og løsningen av den vil ofte innebære en start på et samarbeid mellom barnevern og helsetjenestene om oppfølging av barnet. 

Barnets stemme

Det er viktig at barnets stemme kommer frem i samhandlingsforløpet både for å opplyse saken tilstrekkelig og for å ivareta barnets rett til medvirkning. Barnets medvirkning i samhandlingsforløpet vil bidra til at tjenestene får en bedre forståelse av situasjonen og bakenforliggende årsaker til eventuelle psykiske vansker, og bidra til målrettet og tilpasset hjelp til rett tid. Å sikre at barns stemme blir hørt i samhandlingsforløpet må forstås som en kontinuerlig prosess, ikke en enkeltstående hendelse. Barnet skal få mulighet til å medvirke gjennom hele samhandlingsforløpet. 

I tillegg til barnets rett til medvirkning har også foreldrene rett til å medvirke. I saksbehandlingsrundskrivet og rundskrivet Samarbeid mellom barneverntjenester og psykiske helsetjenester til barnets beste redegjøres det for foreldrenes rettigheter, herunder medvirkning. 

Barn og unges rett til å bli hørt i spørsmål som berører dem følger av barnekonvensjonen artikkel 12.  nr. 1 og av Grunnloven § 104. Retten er videre slått fast i barnevern- og helselovgivningen. Forskrift om medvirkning og tillitsperson utdyper unges rett til medvirkning og innflytelse i barnevernssaker.

Barnevernloven § 1-6 gir alle barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet. Barnet er gitt en selvstendig og ubetinget rett til medvirkning etter barnevernloven, men har ingen plikt til å medvirke. Medvirkning skal få frem barnets perspektiv og bidra til at avgjørelser som fattes er til barnets beste. Barnets rett til medvirkning betyr ikke at barnet får vetorett eller rett til å bestemme. Barnet skal lyttes til, og barnets synspunkter er ett blant flere momenter og skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.

Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 at barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal gis informasjon og høres. Det følger videre av bestemmelsen at det skal legges vekt på hva barnet mener i samsvar med barnet alder og modenhet. 

Når det gjelder selvbestemmelsesrett er hovedregelen at unge over 16 år har rett til selv å samtykke til helsehjelp. Foreldrene eller andre som har foreldreansvaret har som hovedregel rett til å samtykke til helsehjelp for unge under 16 år. Barn og unge under 16 år kan imidlertid ha samtykkerett til helsehjelp uten at foreldre informeres. Har barneverntjenesten overtatt omsorgen for et barn under 16 år etter barnevernloven § 4-6 andre ledd, § 4-8 eller § 4-12, har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp.

Hvordan kan barnets stemme bli hørt i samhandlingsforløpet?

Tjenestene skal lytte til barnets stemme lyttes både gjennom verbal og ikke-verbal kommunikasjon. Kommunikasjon er mer enn kun det verbale språket, og barn har, avhengig av alder og modenhet, et mindre utviklet verbalt språk enn voksne. For å fremme barnets stemme og forstå deres budskap er det derfor viktig å se også etter det ikke-verbale språket. Det ikke-verbale språket vises gjennom kroppsspråk, ansiktsuttrykk, blikk, mimikk, gester, kroppsbevegelser, kroppskontakt og avstand. 

På samme måte som det er viktig å fange opp barnets stemme gjennom verbal og ikke-verbal kommunikasjon, er det like viktig å fokusere på hva en selv som hjelper kommuniserer og på hvordan en kan oppnå tillit hos barnet. 

For noen barn kan det å ha en samtale på et kontor virke fremmedgjørende, og for enkelte til og med skremmende. Det kan derfor være nødvendig med andre former for samhandling, både for å fremme medvirkning og for å få nødvendig informasjon om barnet til å gjøre en vurdering av om det er grunn til bekymring for barnets psykiske helse. Samhandling med barnet menes her som å gjøre en aktivitet med barnet, for eksempel å leke sammen, gå tur sammen og tegne eller lese sammen. Aktiviteten bør være i tråd med barnets alder, modenhet og interesse. Samhandling med barnet kan bidra til å styrke tilliten til deg som hjelper og gi deg bedre tilgang til å fange opp den ikke-verbale kommunikasjonen til barnet. Når barnevernstjenesten og helsetjenesten snakker med barnet må følgende elementer ivaretas: 

  • Forberedelser: Den som skal snakke med barnet må formidle at barnet har informasjon om seg selv og sin situasjon som er viktig. Samtalen skal skje i trygge rammer for barnet, og det skal ta hensyn til barnets alder og modenhet.
  • Selve samtalen: Samtalen med barnet bør legges opp som en dialog med åpne spørsmål. Den som snakker med barnet må vise interesse og åpenhet for barnets beskrivelse, og trygge barnet i at deres reaksjoner er normale.
  • Tilbakemelding til barnet: Barnevernstjenesten og helsetjenestene skal gi informasjon til barnet om veien videre, hva som skal skje og hva som er besluttet. Barnet bør få informasjon om hvordan hans/hennes synspunkter er ivaretatt. 

Dersom det er kommunikasjonsutfordringer, bør det tilrettelegges for at tolk deltar i alle samtaler med barnet.
 
Barne- ungdoms- og familiedirektoratet har i samarbeid med Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) utviklet et nasjonalt opplæringsprogram og samtaleverktøyet snakkemedbarn.no, som er tilpasset ulike yrkesgrupper. Dette verktøyet har som utgangspunkt å avdekke vold og seksuelle overgrep hos barn, og har ikke et spesifikt fokus på psykiske vansker hos barn. Verktøyet er imidlertid nyttig som inspirasjon og veiledning til hvordan gjennomføre samtaler om utfordrende tema med barn.

Begrepsavklaringer

  • Barn og unge: Alle under 18 år, og unge som mottar ettervern fra barnevernet inntil fylte 23 år.
  • Foreldre: Den eller de med foreldreansvar og/eller omsorg for barnet.
  • Helsetjenester: Omfatter både kommunale helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjenesten ved psykisk helsevern for barn og unge
  • Kartlegging: Systematisk innhenting av informasjon for å forstå barnets situasjon og behov. Brukes både om kartlegging i barnevernstjenesten og helsetjenesten.
  • Utredning: Brukes om å gå i dybden på et avgrenset område. I samhandlingsforløpet brukes begrepet om utredning i psykisk helsevern
  • Undersøkelse: brukes om barnevernstjenestens undersøkelse, regulert i barnevernloven § 4-3. Som ledd i undersøkelsen gjør barneverntjenesten ulike kartlegginger.
  • Bekymring for barnets psykiske helse: En skjønnsmessig vurdering basert på kjente risikofaktorer og bekymringstegn hos barnet som den ansatte i helsetjenesten eller barnevernstjenesten er kjent med
  • Psykiske plager/vansker: Tilstander som oppleves som belastende, men ikke i så stor grad at de karakteriseres som psykiske lidelser (diagnoser).
  • Psykiske lidelser: Bestemte diagnostiske kriterier er oppfylt, og medfører ofte nedsatt funksjonsevne i dagliglivet.
  • Rusmiddelproblemer: Avhengighet, skadelig bruk og misbruk av rusmidler.

Bufdir

Pakkeforløpet er utarbeidet av Helsedirektoratet og Bufdir.

Sist faglig oppdatert: 12. april 2019