2. Barnevernstjenestens ansvar, kriterier og frist for å iverksette samhandlingsforløpet

Ansvar og frist

Barnevernstjenesten i kommunen har ansvar for å iverksette og koordinere samhandlingsforløpet.

Barnevernstjenesten bør ha vurdert om kriteriene for å iverksette samhandlingsforløpet er tilstede, jf. punkt 2.2, senest 6 uker etter at barnevernstjenesten har besluttet undersøkelse. Det bør skriftlig dokumenteres hvorfor/hvorfor ikke et samhandlingsforløp er iverksatt.  

Behov for igangsetting av samhandlingsforløpet skal vurderes som ledd i barnevernstjenestens undersøkelse etter barnevernloven § 4-3. [1]. I undersøkelsessaken, eller ved behov i andre faser der barnet får oppfølging av barnevernstjenesten, har barnevernstjenesten et ansvar for å kartlegge barnets psykiske helse og rusutfordringer, både for å vurdere behov for tiltak etter barnevernsloven og for å vurdere om kriteriene for iverksetting av samhandlingsforløpet er oppfylt.

Kartleggingen av barnets psykiske helse, herunder vurderingen av om det er behov for et samarbeid med den kommunale helse og omsorgstjenesten eller spesialisthelsetjenesten, skal inngå som en del av barnevernstjenestens ordinære arbeid i en undersøkelsessak. Barnevernstjenestens undersøkelse skal gjennomføres slik at den oppleves minst mulig belastende, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn det formålet tilsier. Samtidig skal undersøkelsen være effektiv og omfatte barnets totale situasjon. Barnevernstjenesten skal undersøke alternative forklaringer og hypoteser. I møte med barn med ulike utfordringer bør alle mulige årsaker til dette vurderes og eventuelt utredes.

Undersøkelsen kan omfatte blant annet hjemmebesøk, innhenting av opplysninger fra andre instanser, kontakt med foreldre og øvrige personer i barnets liv og sakkyndig utredning. Omfanget av undersøkelsen, og hvilke tiltak som er aktuelle, vil avhenge av forholdene i den enkelte sak.

Barnevernstjenesten skal alltid, med mindre barnets beste tilsier noe annet, ha samtaler med eller samhandle med barnet. Samtalene og samhandlingen skal sikre barnets medvirkning og gi tilstrekkelig informasjon for å vurdere kriterier for igangsetting av samhandlingsforløpet. Se punkt 1.4.

Risikofaktorer og bekymringstegn

Barnevernstjenesten bør legge grunnlaget for vurdering av igangsetting av samhandlingsforløpet basert på relevante risikofaktorer og bekymringstegn. I noen tilfeller er risikofaktorene direkte observerbare, mens i andre tilfeller er barnevernstjenesten avhengig av å tolke tegn og signaler. Hvilke faktorer som er av størst betydning kan variere, blant annet ut fra barnets alder. Eksponeres et barn for flere risikofaktorer er sannsynligheten større for at det utvikler psykiske vansker. Når flere risikofaktorer er tilstede samtidig, er risikoen svært høy. I samhandlingsforløpet er utgangspunktet at det skal være lav terskel for iverksetting.

Under følger eksempler på relevante risikofaktorer og bekymringstegn. Listen er ikke uttømmende.

Faktorer som innebærer økt risiko for utvikling av psykiske vansker er blant annet:

  • På individnivå: Medfødte egenskaper som genetisk sårbarhet, temperament, sykdom eller funksjonshemninger. Andre egenskaper er manglende tro på egne muligheter til å påvirke situasjoner, dårlig impulskontroll, manglende evne til å planlegge og organisere.
  • Forhold knyttet til foreldre og nær familie: Manglende nærhet i relasjon med foreldrene, uklare og inkonsistente regler, høyt konfliktnivå, rusmiddelproblemer, vold eller trusler om vold og/eller seksuelle overgrep, langtidssykdom (psykisk og somatisk sykdom), skilsmisse, inkonsistent oppdragelse, negativ kommunikasjon, familiemedlems død, kriminalitet, utilstrekkelige boforhold, manglende sosiale relasjoner utenfor familien, lav sosioøkonomisk status.
  • Forhold knyttet til øvrig nettverk og samfunn: Utrygt nærmiljø med svake sosiale nettverk, mobbing, dårlig skolemiljø, lokale forhold som for eksempel utvikling av gjengdannelser i ungdomsmiljøet, fattigdom, arbeidsledighet, dårlige boforhold, etnisk diskriminering og sosial ulikhet. Barn som er flyktninger, asylsøkere og/eller lever i ufrivillig eksil, har større risiko for å utvikle psykiske lidelser.

Bekymringstegn hos barn kan blant annet være:

  • Barnet gir uttrykk for at det er noe det ikke tør, vil eller kan snakke om
  • Barnet trekker seg tilbake, blir passivt og usynlig, lar seg ikke trøste
  • Barnet har konsentrasjonsvansker, fall i evner eller prestasjoner, begrenset eller påfallende lek
  • Barnet oppfattes som trist, gledeløst, passivt eller irritabelt
  • Barnet blir utagerende og urolig
  • Barnet viser symptomer på kroppslige plager, har søvnforstyrrelser eller redusert appetitt
  • Barnet viser et uventet funksjonsfall
  • Rus, selvskading og spiseforstyrrelser

Det kan være utfordrende å identifiserebehov for psykisk helsehjelp for de minste barna.

Behov for helsehjelp for de minste barna bør derfor vurderes på grunnlag av forhold ved og rundt barnet som kan medføre en risiko for å utvikle psykiske vansker, ikke bare symptomer hos barnet. For sped- og småbarn med medfødte eller tidlig ervervede vansker, vil det ofte være et tydeligere behov for bistand fra helsetjenesten for å i sikre at barnet og ev. foreldre får nødvendig hjelp og oppfølging.

For ytterligere informasjon om metoder for tidlig identifisering av risiko hos barn og unge, se metoder for tidlig identifisering av risiko hos barn og unge.

Barnevernstjenesten bør samtale/samhandle med barnet for å avdekke og vurdere bekymringstegn og risikofaktorer. I forkant av samtalen/samhandlingen er det viktig å ha tenkt igjennom hvilke ord og begreper som brukes. Noen ord kan kjennes både fremmede og skumle, de kan stigmatisere og gjøre at barn føler seg annerledes. Samtalen/samhandlingen bør ta utgangspunkt i følgende sentrale temaer:

  • Spør barnet om hvordan hun eller han har det
  • Vær åpen og ærlig om dine tanker rundt barnets situasjon
  • Del med barnet din bekymring med utgangspunkt i aktuelle bekymringstegn og risikofaktorer
  • Spør barnet om hva de tenker om din bekymring og hvorvidt de kjenner seg igjen i beskrivelsen
  • Spør barnet om hvordan de har det sammen med andre barn eller voksne, da dette kan si noe om barnets fungering
  • Spør barnet hva de tror de trenger
  • Vær ærlig om dine vurderinger og tanker om veien videre

Kriterier

Et samhandlingsforløp skal iverksettes når ett eller flere av følgende kriterier er til stede:

  • Barnet ønsker hjelp for sine psykiske vansker eller rusmiddelproblemer og/eller når foreldre ønsker at barnet skal få hjelp for sine psykiske vansker eller rusmiddelproblemer
  • Akutte symptomer på psykiske vansker eller lidelser
  • Barnevernstjenesten vurderer at det er behov for at helsetjenesten kartlegger barnets behov for psykisk helsehjelp eller rusmiddelproblemer
  • Når bekymringsmeldingen til barnevernstjenesten kommer fra helsetjenesten, er det ofte grunnlag for å iverksette et samhandlingsforløp.

Avklaringsmøte om behov for samhandling med helsetjenesten

Der barnevernstjenesten vurderer at kriteriene for iverksetting av samhandlingsforløpet er oppfylt, må barnet og eventuelt foreldrene informeres og det må avklares hvordan kontakten med helsetjenestene bør etableres. Barnevernstjenesten bør innkalle til et avklaringsmøte for dette formålet.

Barnevernstjenesten må beslutte, avhengig av den konkrete situasjonen, og barnets alder og modenhet, om barn og eventuelt foreldre skal innkalles til samme møte, eller om det bør avholdes separate møter. På møtet mellom barnevernstjenesten og familien/barnet, skal barnevernstjenesten informere om sin vurdering av behov for kartlegging/utredning i helsetjenesten, og innhente nødvendig samtykke til å ta kontakt med helsetjenesten.

Dersom barnet og/eller foreldre har uttrykt et ønske eller behov for helsetjenester, vil møtet ta utgangspunkt i barnet og/eller foreldrenes behov eller bekymring. Møtet bør bestå av færrest mulig deltakere. Dersom det er kommunikasjonsutfordringer, bør barnevernstjenesten tilrettelegge for at tolk deltar i møtet.

Følgende bør gjennomgås i avklaringsmøtet:

  • Barnets og/eller foreldres mål, ønsker, behov og forventninger til kartlegging og eventuell behandling/oppfølging
  • Barnets og/eller foreldres opplevelse av psykiske vansker og eventuelle somatiske plager som kan ha sammenheng med psykiske vansker
  • Bakgrunn for og gjennomgang av bekymringen rundt barnets psykiske helse, herunder vurdering av alvorlighetsgrad
  • Informasjon og dialog om kartleggingen/utredningen, behandlingstilbud og rammene for samarbeidet
  • Behov for umiddelbare tiltak fra helsetjenesten
  • Samtykke til at barnevernstjenesten tar kontakt med helsetjenesten, som dekker både vurdering av behov for helsehjelp og informasjonsutveksling mellom tjenestene

Formålet med avklaringsmøtet er, sammen med barnet/foreldrene, å bli enige om neste skritt med mål om at barnet skal få vurdert sitt behov for helsehjelp. Dersom nødvendig samtykke foreligger, vil neste skritt for barnevernstjenesten være å ta kontakt med den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Se punkt 3.1

Dersom avklaringsmøtet resulterer i at barnet/familien ikke ønsker kontakt med helsetjenesten, skal barnevernstjenesten ta kontakt med helsetjenesten for en anonym drøftelse. Se punkt 3.3.

Dersom avklaringsmøtet resulterer i at barnet/foreldrene vil ta kontakt med helsetjenesten på egen hånd, må barnevernstjenesten vurdere å følge opp om dette gjøres.

[1] Jf. Saksbehandlingsrundskrivet til barneverntjenesten


BufdirHelsedirektoratetFHI2

Pakkeforløpet er utarbeidet av Helsedirektoratet og Bufdir. Pakkeforløpet er utarbeidet av Helsedirektoratet og Bufdir. Pakkeforløpet er utarbeidet av Helsedirektoratet og Bufdir.

Sist faglig oppdatert: 25. juni 2020